Skribent og redaktør i Folkeblikk
Jeg skriver og redigerer forklarende tekster om norske tradisjoner, mat, høytider og folketro. På denne siden har jeg samlet en kort presentasjon, tre innganger til tekstene mine og et praktisk notat om å lese beskrivelser av tradisjoner med et åpent, men kritisk blikk.
I Folkeblikk arbeider jeg med å gjøre begreper og skikker forståelige. Det innebærer å skille mellom en vanlig forklaring, en lokal variant og en opplysning som trenger tydeligere kildegrunnlag. Forfatterpresentasjonen på Folkeblikk beskriver ansvaret mitt og viser flere tekster.
Forfatterpresentasjon og redaksjonelt ansvar
Tips, spørsmål og konkrete rettelser kan sendes til [email protected]. Oppgi gjerne tittelen eller nettadressen til teksten du viser til. En beskrivelse av hvor og når en skikk brukes, gjør tipset lettere å undersøke.
Huldra i norsk folketro: En inngang til en kjent skikkelse og til forskjellen mellom fortellinger, forestillinger og dagens omtale av dem.
Pinnekjøtt: Et eksempel på hvordan en mattekst kan kombinere forklaring av retten med praktiske spørsmål om mengder og tilberedning.
Juletradisjoner: En oversikt som gir leseren flere steder å begynne, fremfor å behandle alle familiers feiring som én lik oppskrift.
To beskrivelser av samme skikk kan se ut til å motsi hverandre. Den ene legger vekt på maten, den andre på tidspunktet eller deltakerne. Før man velger hvilken som er riktig, kan det være nyttig å undersøke hva de faktisk beskriver. Kanskje gjelder tekstene ulike steder, ulike perioder eller ulike deler av en feiring.
Begynn med selve handlingen. Hva gjør menneskene i beskrivelsen? Skriv det ned uten store ord om identitet eller opprinnelse. «Familien samles til et måltid» er en annen opplysning enn «hele bygda deltar i et arrangement». Begge kan høre til samme høytid, men de forteller om forskjellige rammer. En enkel beskrivelse gjør det lettere å sammenligne kilder uten å blande disse rammene.
Se deretter etter avgrensningene. Ord som «her», «tidligere», «i noen familier» og «ofte» kan bære mye av meningen. Hvis de forsvinner i en kort oppsummering, kan en lokal observasjon bli til en påstand om alle. Noter derfor både stedet, perioden og hvem kilden omtaler. Mangler slike opplysninger, er det et spørsmål å følge opp, ikke et tomrom som må fylles med en sikker formulering.
Skill også mellom å delta i en skikk og å forklare historien bak den. En person kan beskrive familiens praksis svært presist uten å kjenne skikkens eldre historie. Et oppslagsverk kan gi historisk oversikt uten å beskrive dagens praksis i akkurat denne familien. De to kildene kan utfylle hverandre. Leseren trenger å vite hvilken type spørsmål hver av dem kan hjelpe med.
Et nyttig lite arbeidsark har fire felt: handling, sted, tidspunkt og kilde. Legg til et femte felt for det som fortsatt er uklart. Da blir det synlig om to forklaringer faktisk er uenige, eller om de svarer på forskjellige spørsmål. Arbeidsarket trenger ikke være formelt. Noen få presise linjer kan være nok til å gjøre en videre samtale mer konkret.
Til slutt: La en ny opplysning få være ny. Hvis noen beskriver en variant du ikke kjenner, trenger den verken å bli en allmenn regel eller å avvises fordi den mangler i oversikten du allerede har. Spør etter sammenhengen og undersøk hva som kan dokumenteres. Målet med en forklarende tradisjonstekst er at leseren forstår mer, også om grensene for det teksten kan si.
Dette er et praktisk lesenotat, ikke en påstand om at én metode kan avgjøre alle historiske spørsmål. En konkret rettelse i en publisert artikkel bør knyttes til tekststedet og kildegrunnlaget som kan undersøkes.